RIngenes Herred

New Zealands veikartbøker har utviklet et symbol som fungerer på lik linje med symbol for bensinstasjon, campingplass o.l. Dette nye offisielle symbolet er formet som en gylden ring på blå bakgrunn, og angir ulike "Lord of the Rings locations". På kartet over Queenstownregionen er det tett mellom ringene.



Mordor? Eller The Remarkables som fjellene heter i virkeligheten - her innhyllet i røyk fra skogbrannene i Australia.



Ettermiddagspause med boklesing. Den eneste måten å unngå sandfluebitt på var å sitte delvis inni teltet.



På fjellet. Etter en tredagers tur kom vi tilbake og så at turen var beskrevet som passende for "..people of extraordinary fitness, and a high level of navigational and backcountry skills". He he. Litt fornøyde. Bare tøys selvfølgelig, men likevel.....


Etter en drøy uke i Queenstown, sammen med alle de unge, europeiske backpackerne som er der for å hoppe i strikk eller kjøre jetbåt, var det helt greit å reise videre. Turen gikk først til Stewart Island - den tredje og mest ukjente av New Zealands tre hovedøyer. Øya ligger sør for Sørøya, og mellom den og antarktis er det kun havet. Den virker allikevel nesten tropisk, med frodig regnskog og hvite strender, og er kjent for sitt utrolige mangfold av fugler. Vi ble lovet en kakafoni av fuglesang og muligheter for å se kiwi. På fire dager så vi tre måker og en spurv og hørte ikke et kvidder. Øya har tettstedet Oban der båten kommer inn - resten er villmark. Det er ca 360 innbyggere der, totalt 20km (grus)vei, og 300 hundre biler!! Øya var base for hvalfangere i første halvdel av 1900-tallet, så det har nok vært mange Sandefjordinger her med en jente i Oban og en jente hjemme.


Mulighetene til kontakt med omverdenen var det ikke noe å klage på. Her er en telefonkiosk på Stewart Island.




Vi gikk en tredagers tur med nytt telt i sekken, og fikk testet dets motstandskraft mot regn og sterk vind. Sam var fornøyd.




Det er lenge siden det kom en båt hit.



Naturen ser noen ganger ut som et Gullik Gulliksen-prosjekt: bregner som tett bunndekke, store prydgressarter og natursingel.



Vårt nye superlette telt står fortsatt etter nattens storm.

Deretter snirklet vi oss sakte opp gjennom the Catlins opp til Dunedin. På veien fikk vi se (nok en gang) utallige fantastiske strender uten et menneske, grotter, klippeformasjoner, fosser, delfiner, guløyde pingviner, seler og sjøløve (én). Hver kveld kunne vi parkere bobilen på en øde strand omgitt av jungel, slå opp bakdøra, og ha soverom med utsikt til stranden og havet. Høydepunktet var da vi en morgen våknet og så en flokk delfiner leke rett utenfor stranda, og vi bestemte oss for å svømme ut til dem. På et tidspunkt hadde vi kanskje minst ti delfiner som ville leke. De sirklet rundt oss og hoppet og surfet bølgene med oss.


Vår campingplass for kvelden, omgitt av tett jungel. Med firehjulstrekk kommer vi fram hvor som helst.



Utsikt fra soverommet.




Klipper ved Tunnel Beach.




Sam ved Cathedral Caves i the Catlins.



Cathedral Caves.

Jobbjakten går sånn passe bra. Finanskrisen rasler med lenkene og varsler sin ankomst en gang i løpet av 09. Til nå har Sam fått tilbud om et korttidsengasjement i Wanaka, og jeg skal opp til universitetet i Wellington i morgen og snakke med dem om en jobb som veileder på landskapsarkitekturutdannelsen. Deretter får vi ta et valg om det blir by eller land - nord eller sør.Sam har staset seg opp før en rekke jobbintervjuer - trailerbarten er borte og han har vært i Hillevis frisørsalong. Her lager han middag ved innsjøen i Queenstown. I bakgrunnen: palmer og snøkledte fjell.

Ute å kjøre på den gale siden

Vi har endelig fått bobilen vår, og tester foreløpig ut om han lyder navnet Etmo. Tidligere i uken sneglet vi oss på venstre side av veien sørover til Queenstown, i resten av verden bedre kjent som Mordor. Her er det et utall av aktiviteter man kan boltre seg i: terrengsykling, padling, fjellturer, juving, fisking, paragliding, seiling......ja, det var vel det kanskje. Også jobbjakt.


Her er Sam og vår "plush'e setup" som han ville kalt det. Jeg er enig at campingstoler og -bord er litt voksent.

Jeg har hatt flere erkjennelser de siste dagene:
Erkjennelse nr 1: Jeg kan kjøre bil på venstre side, så lenge jeg tror jeg ikke kan det. I det øyeblikket jeg tror jeg kan det, våkner jeg gjerne etter en stund av illsint tuting, og oppdager at jeg har kjørt på høyre side i fem minutter. Ikke bra!

Erkjennelse nr. 2: Jeg har alltid ønsket å drive med juving, men har bare ikke visst at det er det det heter. Anbefales for de som liker vannsklier og boblebad i naturskjønne omgivelser!

Erkjennelse 3: Norske småbyer er vakre i forhold til NZ'ske. Her ser husene enten ut som midlertidige pølseboder av bølgeblikk malt i sterke primærfarger, eller de har frie, organiske fasader i betongutførelse, også malt i primærfarger, gjerne dekorert med tegneseriefigurer. (Queenstown er et velkomment unntak).

Kameraet mitt har vært ødelagt, så jeg har dessverre ingen flere bilder, men neste gang kommer masse bilder og lite prat. I morgen skal vi på tredagers fjelltur, og neste uke blir det litt jobbjakt, terrengsykling og kanskje fluefiske. Vi får se.

So long.

Etter drøye to uker på veien er jeg tilbake i Hokitika på vestkysten av sørøya for å hvile ut, vaske klær og ikke minst - vente på at vårt hjem på to hjul skal få seg en motor. Sam og jeg har har nemlig kjøpt vårt første felles hjem - en Toyota Hiace med innebygd seng, komfyr, kjøleskap, nye høytalere og soloppvarmet dusj....men uten motor.
Siden jeg kom ned hit har vi hengt litt med venner her i Hoki, feiret nyttår med soul-funk-konsert på NZs solkyst, vært på fem dagers tur i Abel Tasman National Park, besøkt vingårder i Marlborough-distriktet og flydd helikopter og sett på hvaler. Til nå har jeg sett hundrevis av drømmestrender uten folk, regnskog med lianer men uten Tarzan, bregner som er høye som trær, delfin, pingvin, hval, albatross og seler, og alt for mange sandfluer.

Til nå er dette det jeg liker best med New Zealand:
Folk!!, tomme strender, bregner, delfiner, temperaturen, den nye gitaren min. Dessuten har de visstnok bare én stedegen vekst som ikke er vintergrønn her, og opprinnelig ingen pattedyr på land. Det synes jeg er fascinerende.

Dette liker jeg mindre godt i NZ så langt:
Brødet (så mykt at man kan klemme et helt brød sammen til en liten kule. Ekkelt!), sengene (så myke at man faller ned i en dyp, myk kløft i midten, og har problemer med å komme opp igjen), fuktigheten inne i husene, sandfluer, possum'er som hveser utenfor teltet om natten.

Et par dager i Hokitika med turer på stranda som eneste post på programmet hjalp på jetlag'en.

Fem dagers tur i Abel Tasman National Park med telt, primus og "one square meal" i sekken.

Lunsjtid i Torrent Bay.
Bark Bay. Vår private strand for kvelden.


Mika og Sam på piknik mellom vinrankene på Isabel vingård i Marlborough. Kamskjell og Isabels Sauvignon Blanc 2006 er på menyen.


Helikoptertur i Kaikoura på østkysten av sydøya.